Islandshunden

Islandshunden

Den Islandske fårehunden er en typisk nordisk spisshund med oppadstående ører og ringet hale. Sett fra siden er hunden rektangulær, lengden er større enn høyden, men høyde/lengde forholdet er avhengig av den enkelte hundens harmoni. Det forekommer to pelsvarianter som begge er tykke og effektivt vannavstøtende. Den Islandske fårehunden er livlig, vennlig, nysgjerring og modig. Den virker veltilpass og "smiler" ofte, og ørene er meget bevegelige. Bevegelsene er energiske, frie og lette, og rasen er særdeles seig og utholdende. Den har utpreget driveinstinkt, meninteresserer seg mindre for å jage og den er derfor en utmerket gjeterhund. Den er også en god vakthund uten å være skarp. Kjønnspreget er meget tydelig.

ISLANDSHUNDEN -PERLEN FRA SAGAØYENE

Man antar at rasen er etterkommer etter hundene som den norske vikingen Ingolfur Arnason hadde med seg da han rundt år 870 kom til Island og bosatte seg der. En viss krysning med andre raser har nok funnet sted, men likevel er nok denne rasen "renere" enn de fleste. Dette er fordi Island er mer isolert på grunn av sin beliggenhet, enn de fleste andre land i Europa. Opp gjennom tidene har denne hunden vært en uunnværlig medhjelper i den islandske hverdag. Den er høyt skattet for sin evne til å samle hesteflokker og halvville sauer på høylandet, og den er helt fantastisk til å klatre på utilgjengelige steder. Det var vanlig at hundene var i tildels store antall på hver gård. De holdt gården fri for beitedyr og voktet gården. Hunden holdt til ved kjøkkendøren og bodde i stallen. Den fulgte hestekaravaner med pakkgods og var veiviser til avsidesliggende gårder. Imidlertid er den ingen utpreget gjeterhund som f.eks. shäferhunden eller den skotske collien. Collien ble en tid ansett som en "finere" hund, og bøndene innførte denne hunden. Det var lite styrt avl og rasen ble blandet.

Islandshunden holdt på å dø ut ca. 1950. Også tidligere har rasen nær gått under. Hele 11 epidemier har herjet på øya. Den første allerede i 1591 og den siste på 1900-tallet. Bøndene betalte gjerne en Islandshest og to sauer for en ekte Islandshund. For å redde sin verdifulle hund fra total undergang ble det stadfestet i lovs form totalforbud mot innførsel av pattedyr til Island. På 30-tallet kom engelskmannen, sir Mark Watson, til Island som student. Etter 20 år med reiser rundt på øya oppdaget han at han meget sjelden så en renraset Islandshund. Han bestemte seg derfor for å eksportere noen bra avlsdyr over til England for å redde rasen. Etter mye leting fant han til slutt åtte til ni hunder på isolerte gårder på øst- og vestkysten. Imidlertid, da avreisedagen endelig kom, manglet en tispe. Trass i iherdig leting ble den ikke funnet før etter at Watson hadde reist. Det ble sagt at noen hadde gjemt tispen. En stor del av den avlstammen som finnes i dag kommer fra henne. Noen av Watson sine hunder ble videresendt til USA, men de ble alle syke og døde. Allerede i 1880 ble rasen stilt ut i England under rasen Iceland Sheepdogcollie. Først i 1905 ble Islandshunden offisielt godkjent som rase. Danmark hadde anerkjent rasen 5 år tidligere. (Island hørte da under Danmark). I 1972 ble rasen godkjent av den største av verdens hundeorganisasjoner, Fédération Cynologique Internationale (FCI). Islandshunden hadde vært i England fra lang tid tilbake. Shakespeare (1564-1616) kjente til den og nevner Islandshund i et av sine dramaer "Piss for Thee, Iceland Dog, Thee pricked eared cur of England"; Å blås i deg du Islandshund, din spissørede kjøter fra Island. Også andre har hatt kjennskap til rasen, bl.a. omtalte Johannes Caius rasen i 1570 i De Cannub´us Britanicus og i 1875 skrev sir Richard Burton i sin "sommer på Island" Ultima Thule om: gode, verdifulle hunder som kunne beløpe seg til en hests pris.

I årenes løp endret standarden seg på grunn av feilsiteringer. Den opplyste at hunden skulle være kvadratisk, mens islendingene selv mente at rasen skulle være rektangulær i kroppen- og slik ble det til slutt bestemt. I 1981 ble standarden godkjent på Island. I den heter det at den islandske hunden skal være rektangulær idet lengden er noe større enn hundens mankehøyde. Den er en vennlig, livlig, uredd og glad hund, ofte med et smilende, nesten leende utseende. Den skal ha doble sporer på bakbena for lettere å ta seg fram på myrer og på snø. Doble sporer på forbena forekommer også. Islendingene sier selv om dette; "Den dyktigste sauesamler er den hund som også har doble ulveklør" og legger til "den hund som også har dobbelte ulveklør på forbena er den aller beste sauehund og den beste til å ferdes på/i fjellet". Islandshunden er en typisk nordisk spisshund med stående ører og godt opprullet hale med rikelig hårvekst. Pelsen kan være lang eller middels lang mot kort, men den skal være tykk og holde fuktigheten godt ute. Den korte "buhundpelsen" er ikke å foretrekke. Alle farger er tillatt og varierer fra hvitt over gult, rødt og brunt til sort og kan ha lyse avtegninger, men det er ønskelig at en farge dominerer. I 1969 ble Island Kennelklubb -Hundaræktærfelag Island- dannet. Dens fremste oppgave var å redde rasen. Islendingene spøker litt med at det måtte en engelskmann (Watson) til for å ta vare på de siste rester av deres utmerkede gårdshund. Det var ingen lett oppgave å kartlegge det avlsmateriale som fantes, da hundene var få og spredt over hele øya og på tildels avsidesliggende gårder. En av de første som målbevisst begynte med planlagt avl var Sigridur Petrusdottir i Olavsdalen. Hun fikk sin første hund -Katur fra Keldum da han var 5 år, og sønn til den tispen som ble gjemt unna for Watson.

TIL NORGE Til Norge var det Kari og Roald Nilsen som i 1974 importerte Vørdur og Embla. De ble foreldre til Norges første valpekull av denne rasen i 1976. Dessverre omkom paret under tragiske omstendigheter, og Pila og Lappi ble så umiddelbart importert. De aller fleste hundene i Norge stammer fra disse to. Islandshunden eldes sent. Eldste hunden i Olavsdalen ble 21 år. Teksten er opprinnelig skrevet av Kari Bjørge Forsberg.